TIL MIN GYLDENLAK
Gyldenlak, før Du din Glands har tabt,
da er jeg Det hvoraf Alt er skabt;
ja før Du mister din Krones Guld,
da er jeg Muld.
Idet jeg raaber: med Vindvet op!
mit sidste Blik faar din Gyldentop.
Min Sjel dig kysser, idet forbi
den flyver fri.
Togange jeg kysser din søde Mund.
Dit er det første med Rettens Grund.
Det andet give du, Kjære husk,
min Rosenbusk!
Udsprungen faaer jeg den ei at see;
thi bring mig Hilsen, naar det vil skee;
og siig, jeg ønsker, at paa min Grav
den blomstrer af.
Ja siig, jeg ønsker, at paa mit Bryst
den Rose laa, du fra mig har kyst;
og, Gyldenlak, vær i Dødens Huus
dens Brudeblus!
Diktet ble skrevet av Henrik Wergeland som ble født 17. juni 1808 i Kristiansand. Ni år gammel flyttet familien til Eidsvoll, hvor faren Nicolai Wergeland, ble prest. 11 år gammel ble han sendt til hovedstaden for å gå på skole, og bare 13 år gammel fikk han trykt sin første fortelling i Morgenbladet. Wergeland begynte etter hvert å studere teologi, og ble en svært aktiv deltager i det sosiale livet i Kristiania. Wergeland var også tilhenger av norsk kultur og historie, og at Norge skulle utvikle seg bort fra dansk påvirkning. Han var veldig opptatt av det norske språkets utvikling, og hans forslag til forandringer i det danske skriftspråket, som ble brukt i Norge på denne tiden, var noe av de første skritt i retningen av det vi i dag kjenner som bokmål. Han kjempet også for å forandre Grunnloven slik at jøder kunne få bosette seg i landet. Denne paragrafen i Grunnloven ikke ble fjernet før seks år etter han død, men det var mye på grunn av hans innsats et det skjedde så tidlig. I 1844 ble Wergeland syk av tuberkulose, men fortsatte å skrive helt til han døde 12. juli 1845, 37 år gammel. Folkemengden som fulgte kisten hans til graven var den største til da ved noen begravelse i Norge.
Gjennom sitt korte liv rakk Wergeland å skrive over 9000 sider. Han skrev i alle tidens sjangere, men i ettertid er det hans dikt som er mest kjent. I ungdomstiden var Wergeland ofte forelsket, og det skrev han ofte dikt om. Senere skrev han også vakre kjærlighetsdikt til hun som senere ble hans kone, Amalie Sofie Bekkevold. Han skildret alt det vakre han må forlate når han ligger og skal dø, i det kjente diktet ”Til min Gyldenlak”.
Diktet ”Til min Gyldenlak” handler om døden og Wergeland skrev dette i den siste fasen i livet da han var syk. En gyldenlakk er en bloms med gule kronblader, og han forteller i diktet at han kommer til å dø før de vakre blomstene visner. Han skildrer blomstene som om de var hans venner og han kom til å bli trist for å forlate dem. Han ønsker også å ha en av blomstene på graven sin når han er død, og det skriver han i diktet ved å spørre blomsten om å holde han med selskap i ”dødens hus”. Diktet ga meg en dyster følelse, og jeg får også en følelse av håpløshet. Men likevel skildres disse blomstene som et lyspunkt i hans fortvilelse. Har beskriver i andre strofe at han dør ide han ser ut på en gyldenlakk, og at sjelen flyr forbi i fred. Han lyser en ro over dødsangsten og beskriver døden som vakker men trist.
Diktet består av fire strofer med fire vers per strofe, og hele diktet er skrevet med parrim. Hver strofe ender med et kort vers, og dette kutter rytmen halvt og gir diktet en dramatisk stopp for alle strofene. Dette mener jeg er et godt virkemiddel for hva han prøvde å formidle ved diktet, dysterhet og dramatikk.
Det virker på meg som om han bruker gyldenlakken som et symbol på det gode i verden som han setter pris på, og så han syns det er forferdelig å forlate. Han søker trøst i tanken om denne lille blomsten, og at den vil følge med han og vokte hans grav når han er borte for godt. Etter å ha diktet flere ganger virker det som om han søker trøst i å vite at når han er død, vil det fortsatt finnes liv og skjønnhet på jorda. Alt i alt synes jeg dette er et tragisk men likevel vakkert dikt og viser hvor genial Wergeland, og at han beholdt sin lidenskap til de evige ordene han skrev helt fram til sin tidlige død.
fredag 5. juni 2009
fredag 30. januar 2009
tirsdag 20. januar 2009
tirsdag 13. januar 2009
Antikkens Olympiske Leker
Som de fleste er kjent med er de Olympiske Leker fra vår tid. Et storslått arrangement som er hvert fjerde år. Det finnes også to typer, vinter- og sommer OL. Og selvfølgelig er hele poenget med OL at de aller beste sportsutøverne møtes og konkurrerer om medaljer. Om man vinner en øvelse kan man kalle seg en ”Olympisk mester” med all berømmelse og ære som følger med. De Olympiske Leker ble tatt opp igjen i 1896 og sommerlekene har gått hvert fjerde år siden, med unntak av under første og andre verdenskrig. Vinterlekene ble startet først i 1924 og gikk samme år som sommerlekene lenge, men siden 1994 har de hatt to år i mellom og byttet på med vinter- og sommerleker. Men denne storslagne multi- sportsbegivenheten startet et sted, i det gamle Hellas.
Lekene startet i Olympia i det gamle Hellas i antikken. Ingen vet hva opprinnelsen av lekene egentlig er men det er mange myter om dette. En av disse mytene forteller om helten Herakles som vant et løp ved Olympia og så beordret at løpet skulle gjenoppleves hvert fjerde år. Andre hevder at Zevs innsatte festivalen etter at han beseiret titanen Kronos. Enda en myte forteller at kong Ifitos av Elis konsulterte Pythia, orakelet i Delfi, for å forsøke å redde sitt folk fra krig i det 9. århundre f.Kr. Profetinnen rådet ham til å organisere lekene til ære for gudene. Den spartanske motparten til Ifitos bestemte seg så for å stoppe krigen under disse lekene som ble kalt olympiske etter helligdommen Olympia hvor de ble avholdt. Den mest brukte fortellingen var at Herakles feiret rengjøringen av kong Augias' staller ved å bygge Olympia med hjelp fra Athene. Uansett hva opphavet var, lekene ble holdt for å være ett av de to sentrale ritualene i antikkens Hellas, det andre var de eleusinske mysterier.
Lekene ble arrangert til ære for Zevs og var en feiring av den menneskelige kropp. Derfor var deltagerne som oftest nakne og noen smurte seg inn i olivenolje for syns skyld.
Nåtidens Olympiske leker er for alle, men de må ha vist seg gode nok i nasjonal sammenheng og hvert land kan sende et visst antall deltagere per øvelse. Den gang var det bare frie menn som kunne snakke gresk som fikk lov til å delta. Og ”det viktigste er ikke å vinne, men å delta” er en frase som ikke hadde noen betydning for greske deltagere. De som vant ble berømte og fikk mange penger, men taperne ble utsatt for spott og spe. Derfor ble det slått hardt ned på juks og tjuvstarter, i form av offentlig pisking og utvisning fra lekene. De som deltok kunne vinne blant annet bronsegjenstander, rustninger, hester, kveg og kvinner. I stedet for en medalje som nå, fikk de en laurbærkrans som symbol på seieren. Denne kransen var til ære for solguden, Apollon.
Kvinnene hadde også en form av denne feiringen, De Heraiske leker. Dette var for å feire Hera, den greske gudinnen. Dette var helst bare løp, og kvinnene hadde på seg klær som dekket kroppen fra bryst til knær. Det var bare ugifte kvinner som fikk delta, og mennene fikk lov til å se på. Kvinnene fikk ikke lov til å bevitne De Olympiske lekene. De ble heller ikke oppfordret til å bli atleter, med unntak av i Sparta. Der ble jentene trent opp fysisk slik som mennene fordi der trodde de at sterke atletiske kvinner fikk barn som ble mer atletiske.
Men til og med den gang var det politisk innvirkning på lekene. Den siste løpsøvelsen som ble lagt til det olympiske programmet var ”hoplitodromos”, eller hoplittløpet, i 520 f.Kr. Løperne løp 1500 meter på stadion i full eller delvis krigsutsrustning der de bar et skjold og i tillegg var utstyrt med enten beinskinner eller en hjelm. Øvelsen utviste den militære kapasiteten til de forskjellige bystatene som deltok, siden utstyret veide mellom 25 og 30 kg, og la vekt på fart og utholdenhet som trengtes i krig. På grunn av utstyrets vekt, var det enkelt for løperne å miste skjoldet sitt eller snuble over falne konkurrenter. På vasemalerier som avbilder øvelsen, vises noen løpere som hopper over mistede skjold.
De Olympiske leker startet først med et løp, stadionløpet, men utviklet seg til flere løp med mange distanser.
Men etter hvert ble flere og flere øvelser lagt til i programmet, som boksing, bryting, diskos, spydkast og ridning.
Og stadig flere øvelser betydde at festivalen vokste fra en til fem dager der tre ble brukt til konkurranser. De andre to ble dedikert religiøse ritualer. På avslutningsdagen var det en bankett for alle deltakerne som bestod av 100 okser som ble ofret til Zevs på lekenes første dag.
Brutaliteten var mye større enn i dag der øvelsene er strengt regulert av regler for å beskytte utøverne. Boksing ble spesielt mer brutalt i løpet av århundrene. Til å begynne med brukte bokserne mykt lær til å dekke fingrene med, men brukte etter hvert hardt lært som av og til inneholdt metall. Det var også en gren som lignet bryting som de kalte pankration, der alt var lov unntatt å bite, knekke fingrene til motstanderen eller å dra ut øynene. I likhet med boksing fortsatte de til en av utøverne ikke kunne fortsette. Det var mange som ble hardt skadd, og noen døde også av skadene. Lengdehopp ble utført med spesielt formede steiner som lodd i hendene, fra stillestående. Spydet ble kastet med en slynge, ikke slik som i dag.
I kappløp med stridsvogner var det ikke rytteren, men eieren av vognen og hestene som ble regnet som deltakeren, slik at en mann kunne få flere enn en av topplasseringene. Det var den eneste grenen kvinnene kunne delta i, de kunne stille med hester til dette løpet.
Lekene startet i Olympia i det gamle Hellas i antikken. Ingen vet hva opprinnelsen av lekene egentlig er men det er mange myter om dette. En av disse mytene forteller om helten Herakles som vant et løp ved Olympia og så beordret at løpet skulle gjenoppleves hvert fjerde år. Andre hevder at Zevs innsatte festivalen etter at han beseiret titanen Kronos. Enda en myte forteller at kong Ifitos av Elis konsulterte Pythia, orakelet i Delfi, for å forsøke å redde sitt folk fra krig i det 9. århundre f.Kr. Profetinnen rådet ham til å organisere lekene til ære for gudene. Den spartanske motparten til Ifitos bestemte seg så for å stoppe krigen under disse lekene som ble kalt olympiske etter helligdommen Olympia hvor de ble avholdt. Den mest brukte fortellingen var at Herakles feiret rengjøringen av kong Augias' staller ved å bygge Olympia med hjelp fra Athene. Uansett hva opphavet var, lekene ble holdt for å være ett av de to sentrale ritualene i antikkens Hellas, det andre var de eleusinske mysterier.Lekene ble arrangert til ære for Zevs og var en feiring av den menneskelige kropp. Derfor var deltagerne som oftest nakne og noen smurte seg inn i olivenolje for syns skyld.
Nåtidens Olympiske leker er for alle, men de må ha vist seg gode nok i nasjonal sammenheng og hvert land kan sende et visst antall deltagere per øvelse. Den gang var det bare frie menn som kunne snakke gresk som fikk lov til å delta. Og ”det viktigste er ikke å vinne, men å delta” er en frase som ikke hadde noen betydning for greske deltagere. De som vant ble berømte og fikk mange penger, men taperne ble utsatt for spott og spe. Derfor ble det slått hardt ned på juks og tjuvstarter, i form av offentlig pisking og utvisning fra lekene. De som deltok kunne vinne blant annet bronsegjenstander, rustninger, hester, kveg og kvinner. I stedet for en medalje som nå, fikk de en laurbærkrans som symbol på seieren. Denne kransen var til ære for solguden, Apollon. Kvinnene hadde også en form av denne feiringen, De Heraiske leker. Dette var for å feire Hera, den greske gudinnen. Dette var helst bare løp, og kvinnene hadde på seg klær som dekket kroppen fra bryst til knær. Det var bare ugifte kvinner som fikk delta, og mennene fikk lov til å se på. Kvinnene fikk ikke lov til å bevitne De Olympiske lekene. De ble heller ikke oppfordret til å bli atleter, med unntak av i Sparta. Der ble jentene trent opp fysisk slik som mennene fordi der trodde de at sterke atletiske kvinner fikk barn som ble mer atletiske.
Men til og med den gang var det politisk innvirkning på lekene. Den siste løpsøvelsen som ble lagt til det olympiske programmet var ”hoplitodromos”, eller hoplittløpet, i 520 f.Kr. Løperne løp 1500 meter på stadion i full eller delvis krigsutsrustning der de bar et skjold og i tillegg var utstyrt med enten beinskinner eller en hjelm. Øvelsen utviste den militære kapasiteten til de forskjellige bystatene som deltok, siden utstyret veide mellom 25 og 30 kg, og la vekt på fart og utholdenhet som trengtes i krig. På grunn av utstyrets vekt, var det enkelt for løperne å miste skjoldet sitt eller snuble over falne konkurrenter. På vasemalerier som avbilder øvelsen, vises noen løpere som hopper over mistede skjold.
De Olympiske leker startet først med et løp, stadionløpet, men utviklet seg til flere løp med mange distanser.
Men etter hvert ble flere og flere øvelser lagt til i programmet, som boksing, bryting, diskos, spydkast og ridning. Og stadig flere øvelser betydde at festivalen vokste fra en til fem dager der tre ble brukt til konkurranser. De andre to ble dedikert religiøse ritualer. På avslutningsdagen var det en bankett for alle deltakerne som bestod av 100 okser som ble ofret til Zevs på lekenes første dag.
Brutaliteten var mye større enn i dag der øvelsene er strengt regulert av regler for å beskytte utøverne. Boksing ble spesielt mer brutalt i løpet av århundrene. Til å begynne med brukte bokserne mykt lær til å dekke fingrene med, men brukte etter hvert hardt lært som av og til inneholdt metall. Det var også en gren som lignet bryting som de kalte pankration, der alt var lov unntatt å bite, knekke fingrene til motstanderen eller å dra ut øynene. I likhet med boksing fortsatte de til en av utøverne ikke kunne fortsette. Det var mange som ble hardt skadd, og noen døde også av skadene. Lengdehopp ble utført med spesielt formede steiner som lodd i hendene, fra stillestående. Spydet ble kastet med en slynge, ikke slik som i dag.
I kappløp med stridsvogner var det ikke rytteren, men eieren av vognen og hestene som ble regnet som deltakeren, slik at en mann kunne få flere enn en av topplasseringene. Det var den eneste grenen kvinnene kunne delta i, de kunne stille med hester til dette løpet.
onsdag 5. november 2008
tirsdag 21. oktober 2008
Sverre Sigurdsson
Sverre Sigurdsson, eller senere kjent som Kong Sverre, ble født i 1151. Han var konge av Norge i perioden 1177- 1202, og døde 9. Mars 1202. I følge Sverres saga ble Sverre født i Norge og sendt til færøyene i femårsalderen, der han vokste opp hos en biskop ved navn Roe. Hans mor skal ha vært gift med Unas kammaker i Bergen. Roe var Unas bror, og Sverre ble derfor sendt dit. Men i følge færøysk tradisjon skal han ha blitt født og oppvokst på Kirkjubøur på Færøyene. Hans mor skal ha fortalt Sverre da han var 24 år gammel at han var sønn av kong Sigurd Munn, dette er meget usannsynelig men det kan verken bevises eller motbevises. Selv om han var en av få som ble valgt ut til å gå i prestelære, tok ”kongssønnen” en annen vei. I 1176 dro han til Norge. Han ble tatt til kongsevne i 1177 av opprørsgruppen i landet, Birkebeinerne, som stod uten høvding etter at Øystein Møyla hadde mistet livet i slaget på Re. De tok Sverre til høvding, og han viste seg som en taktisk dyktig hærfører ganske raskt. Sverre og Birkebeinerne slet seg fram til Nidaros, og slo Magnus Erlingsson sine menn. I Sverres saga skrives det om jærtegn og undere som kom Sverre til hjelp, og dette tyder på at han virkelig trodde på et guddommelig kall. Han fikk hyllet seg som konge på Øyratinget sommeren 1177, men kongemakten hans var ikke sikret før flere år senere. De første årene etter at han ble konge var Sverre og Birkebeinerne i konstant bevegelse. De ble sett på som bråkmakere av de fleste i landet, og det var få som hadde tro på at de kunne vinne.
Han kjempet da mot kong Magnus Erlingsson, og hans far, Erling Skakke. Magnus var en ”ektefødt” konge, og fikk derfor mye støtte fra kirken. I 1179 vant Sverre og Birkebeinerne en klar seier på Kalvskinnet like ved Nidarosdomen. Erling Skakke falt i dette slaget og Magnus Erlingsson flyktet. Magnus måtte etter ett nytt slag tapt, oppgi Trøndelag, og han døde i slaget ved Fimreite 1184. Da stod bispene Nikolas og Eirik fram som Sverres største motstandere. De sendte i veien sin egen krigerflokk, Balgerne, for å kjempe mot enekongen i landet, Sverre. De overtalte paven til å bannlyse kong Sverre i Lunds domkirke, biskopene som hadde vært med å krone Sverre i Bergen 1194 måtte da reise fra landet. Krigen mellom Sverre og Balgerne varte helt til Balgerne tapte sjøslaget på Strindfjorden 1199. Sverre fulgte da etter til Sør- Østlandet, der han omringet en balgerhær på Slottsfjellet i Tønsberg. Sverres døde uventet på en seng i Bjørgvin i Bergen 9. Mars 1202, like etter balgerhæren hadde overgitt seg etter 20 ukers beleiring. Han døde brått uten å ha slått Balgerne avgjørende og uten forsoning med kirken.
Sverre er en av de mest gåtefulle og omstridte personene i norsk historie. Det er skrivet en saga, Sverres saga, om hans liv. Dette er informasjon vi ikke kan stole på, så Sverre er et stort spørsmålstegn for de fleste historikere. Hans bakgrunn med sine særtrekk og egenskaper, han gjort han til et interessant mysterium i norsk historie. Mange kjente diktere og forfattere har blitt inspirert av Sverre, og han er omtalt i andre verset av ”ja, vi elsker”.
søndag 30. mars 2008
Refleksjonsnotat
I denne bloggen har jeg brukt bilder fra internettet uten godkjennelse fra de som eier bildene. Men jeg vil ikke si at det er å stjele i dette tilfellet. For bildene jeg har tatt er lagt ut på nettet uten sikring og er ikke brukt til annet enn å ”pynte” på bloggen min. Jeg har også i denne bloggen brukt hennvisninger til filmsnutter på Youtube , og dette vil jeg heller ikke si er en forbrytelse fra min side. For på denne siden kan de som legger ut filmene, blokkere folk fra å hennvise til filmene slik som jeg har gjort. Så da er det de som legger ut filmene som har brutt loven om å stjele og dele filmene uten tillatelse, hvis det er tilfellet. Men jeg vil likevel si at jeg ikke er helt uskyldig, for jeg brukte bildene og viste til filmsnutter som jeg ikke vet om er tatt uten samtykke fra den rettmessige eieren. Jeg har heller ikke spurt de jeg har tatt fra om hva som er tillfellet i denne saken, eller om godkjennelse fra dem så jeg har ikke brukt mye energi på å finne det ut. Jeg vil si at i denne saken er jeg i "gråsonen".
Abonner på:
Innlegg (Atom)
