Sverre Sigurdsson

Sverre Sigurdsson, eller senere kjent som Kong Sverre, ble født i 1151. Han var konge av Norge i perioden 1177- 1202, og døde 9. Mars 1202. I følge Sverres saga ble Sverre født i Norge og sendt til færøyene i femårsalderen, der han vokste opp hos en biskop ved navn Roe. Hans mor skal ha vært gift med Unas kammaker i Bergen. Roe var Unas bror, og Sverre ble derfor sendt dit. Men i følge færøysk tradisjon skal han ha blitt født og oppvokst på Kirkjubøur på Færøyene. Hans mor skal ha fortalt Sverre da han var 24 år gammel at han var sønn av kong Sigurd Munn, dette er meget usannsynelig men det kan verken bevises eller motbevises. Selv om han var en av få som ble valgt ut til å gå i prestelære, tok ”kongssønnen” en annen vei. I 1176 dro han til Norge. Han ble tatt til kongsevne i 1177 av opprørsgruppen i landet, Birkebeinerne, som stod uten høvding etter at Øystein Møyla hadde mistet livet i slaget på Re. De tok Sverre til høvding, og han viste seg som en taktisk dyktig hærfører ganske raskt. Sverre og Birkebeinerne slet seg fram til Nidaros, og slo Magnus Erlingsson sine menn. I Sverres saga skrives det om jærtegn og undere som kom Sverre til hjelp, og dette tyder på at han virkelig trodde på et guddommelig kall. Han fikk hyllet seg som konge på Øyratinget sommeren 1177, men kongemakten hans var ikke sikret før flere år senere. De første årene etter at han ble konge var Sverre og Birkebeinerne i konstant bevegelse. De ble sett på som bråkmakere av de fleste i landet, og det var få som hadde tro på at de kunne vinne.

Han kjempet da mot kong Magnus Erlingsson, og hans far, Erling Skakke. Magnus var en ”ektefødt” konge, og fikk derfor mye støtte fra kirken. I 1179 vant Sverre og Birkebeinerne en klar seier på Kalvskinnet like ved Nidarosdomen. Erling Skakke falt i dette slaget og Magnus Erlingsson flyktet. Magnus måtte etter ett nytt slag tapt, oppgi Trøndelag, og han døde i slaget ved Fimreite 1184. Da stod bispene Nikolas og Eirik fram som Sverres største motstandere. De sendte i veien sin egen krigerflokk, Balgerne, for å kjempe mot enekongen i landet, Sverre. De overtalte paven til å bannlyse kong Sverre i Lunds domkirke, biskopene som hadde vært med å krone Sverre i Bergen 1194 måtte da reise fra landet. Krigen mellom Sverre og Balgerne varte helt til Balgerne tapte sjøslaget på Strindfjorden 1199. Sverre fulgte da etter til Sør- Østlandet, der han omringet en balgerhær på Slottsfjellet i Tønsberg. Sverres døde uventet på en seng i Bjørgvin i Bergen 9. Mars 1202, like etter balgerhæren hadde overgitt seg etter 20 ukers beleiring. Han døde brått uten å ha slått Balgerne avgjørende og uten forsoning med kirken.

Sverre er en av de mest gåtefulle og omstridte personene i norsk historie. Det er skrivet en saga, Sverres saga, om hans liv. Dette er informasjon vi ikke kan stole på, så Sverre er et stort spørsmålstegn for de fleste historikere. Hans bakgrunn med sine særtrekk og egenskaper, han gjort han til et interessant mysterium i norsk historie. Mange kjente diktere og forfattere har blitt inspirert av Sverre, og han er omtalt i andre verset av ”ja, vi elsker”.