Diktanalyse av Henrik Wergelands "Til min Gyldenlak"

TIL MIN GYLDENLAK

Gyldenlak, før Du din Glands har tabt,
da er jeg Det hvoraf Alt er skabt;
ja før Du mister din Krones Guld,
da er jeg Muld.

Idet jeg raaber: med Vindvet op!
mit sidste Blik faar din Gyldentop.
Min Sjel dig kysser, idet forbi
den flyver fri.

Togange jeg kysser din søde Mund.
Dit er det første med Rettens Grund.
Det andet give du, Kjære husk,
min Rosenbusk!

Udsprungen faaer jeg den ei at see;
thi bring mig Hilsen, naar det vil skee;
og siig, jeg ønsker, at paa min Grav
den blomstrer af.

Ja siig, jeg ønsker, at paa mit Bryst
den Rose laa, du fra mig har kyst;
og, Gyldenlak, vær i Dødens Huus
dens Brudeblus!


Diktet ble skrevet av Henrik Wergeland som ble født 17. juni 1808 i Kristiansand. Ni år gammel flyttet familien til Eidsvoll, hvor faren Nicolai Wergeland, ble prest. 11 år gammel ble han sendt til hovedstaden for å gå på skole, og bare 13 år gammel fikk han trykt sin første fortelling i Morgenbladet. Wergeland begynte etter hvert å studere teologi, og ble en svært aktiv deltager i det sosiale livet i Kristiania. Wergeland var også tilhenger av norsk kultur og historie, og at Norge skulle utvikle seg bort fra dansk påvirkning. Han var veldig opptatt av det norske språkets utvikling, og hans forslag til forandringer i det danske skriftspråket, som ble brukt i Norge på denne tiden, var noe av de første skritt i retningen av det vi i dag kjenner som bokmål. Han kjempet også for å forandre Grunnloven slik at jøder kunne få bosette seg i landet. Denne paragrafen i Grunnloven ikke ble fjernet før seks år etter han død, men det var mye på grunn av hans innsats et det skjedde så tidlig. I 1844 ble Wergeland syk av tuberkulose, men fortsatte å skrive helt til han døde 12. juli 1845, 37 år gammel. Folkemengden som fulgte kisten hans til graven var den største til da ved noen begravelse i Norge.

Gjennom sitt korte liv rakk Wergeland å skrive over 9000 sider. Han skrev i alle tidens sjangere, men i ettertid er det hans dikt som er mest kjent. I ungdomstiden var Wergeland ofte forelsket, og det skrev han ofte dikt om. Senere skrev han også vakre kjærlighetsdikt til hun som senere ble hans kone, Amalie Sofie Bekkevold. Han skildret alt det vakre han må forlate når han ligger og skal dø, i det kjente diktet ”Til min Gyldenlak”.

Diktet ”Til min Gyldenlak” handler om døden og Wergeland skrev dette i den siste fasen i livet da han var syk. En gyldenlakk er en bloms med gule kronblader, og han forteller i diktet at han kommer til å dø før de vakre blomstene visner. Han skildrer blomstene som om de var hans venner og han kom til å bli trist for å forlate dem. Han ønsker også å ha en av blomstene på graven sin når han er død, og det skriver han i diktet ved å spørre blomsten om å holde han med selskap i ”dødens hus”. Diktet ga meg en dyster følelse, og jeg får også en følelse av håpløshet. Men likevel skildres disse blomstene som et lyspunkt i hans fortvilelse. Har beskriver i andre strofe at han dør ide han ser ut på en gyldenlakk, og at sjelen flyr forbi i fred. Han lyser en ro over dødsangsten og beskriver døden som vakker men trist.

Diktet består av fire strofer med fire vers per strofe, og hele diktet er skrevet med parrim. Hver strofe ender med et kort vers, og dette kutter rytmen halvt og gir diktet en dramatisk stopp for alle strofene. Dette mener jeg er et godt virkemiddel for hva han prøvde å formidle ved diktet, dysterhet og dramatikk.

Det virker på meg som om han bruker gyldenlakken som et symbol på det gode i verden som han setter pris på, og så han syns det er forferdelig å forlate. Han søker trøst i tanken om denne lille blomsten, og at den vil følge med han og vokte hans grav når han er borte for godt. Etter å ha diktet flere ganger virker det som om han søker trøst i å vite at når han er død, vil det fortsatt finnes liv og skjønnhet på jorda. Alt i alt synes jeg dette er et tragisk men likevel vakkert dikt og viser hvor genial Wergeland, og at han beholdt sin lidenskap til de evige ordene han skrev helt fram til sin tidlige død.